Kunnskapsbank

En human ruspolitikk betyr at vi beskytter mennesker mot skader – ikke at vi gir opp at færre skal begynne med narkotika. Den mest humane løsningen er å forebygge, hjelpe avhengige til behandling og redusere tilgangen på narkotika i samfunnet.  Mange avhengige ønsker å slutte, men sliter fordi miljøet rundt dem normaliserer rus.   

Dette argumentet kan brukes om alle skadelige ting – men vi aksepterer ikke at folk kjører uten sikkerhetsbelte eller røyker innendørs selv om noen gjør det uansett. Vi regulerer for å redusere skade, ikke for å gjøre det enklere å bruke farlige stoffer. 

Samfunnsregulering virker – vi har sett det med tobakk, bilbelte og promillekjøring.  Vi ønsker mindre, ikke mer narkotika i samfunnet. Det kan vi påvirke gjennom samfunnets normer, systematisk forebygging, regelverk og håndheving av dette. 

Statistikk viser at Norge har lavere narkotikabruk enn land med mer liberal politikk. Et forbud sender et tydelig signal om at samfunnet ikke aksepterer narkotikabruk, og det påvirker unges holdninger.   

Holdninger påvirkes av lovgivning. Da røykeloven kom, mente mange at røykeforbud var unødvendig, men i dag støtter nesten alle det. Hvis vi fjerner forbudet mot narkotika, vil flere unge eksperimentere.

Ja, vi må gjøre mer – men svaret er bedre behandling og helsehjelp, ikke avkriminalisering eller legalisering.

I Portugal ble narkotika avkriminalisert i 2001, noe som førte til en nedgang i overdoser. Det avgjørende var imidlertid ikke avkriminaliseringen, men at man på samme tid satset store ressurser på bedre helsehjelp. Etter hvert som ressursene til sosiale og helserelaterte tilbud har blitt redusert, har man sett høyere overdosetall igjen.

Løsningen for oss er også at vi må investere i helsehjelp, ikke en politikk som øker risikoen for bruk og avhengighet.   

Forebygging og tidlig innsats redder liv – avkriminalisering alene har ikke vist seg å redusere dødsfall. Behandlingsplasser og oppfølging må styrkes. Dagens rusomsorg har for få ressurser.

Problemet er at rusmiddelbruk ofte henger sammen med annen kriminalitet. Narkotikahandel finansierer organisert kriminalitet, og politiets forebyggende arbeid hjelper å avdekke rusproblemer tidlig. Det er også viktig at politiet kan avdekke små brukerdoser, fordi dette kan bidra til å avdekke bakmenn i større kriminelle nettverk.  

Dette stemmer ikke i praksis. Selv om man får et lovlig marked for kjøp og salg av narkotika som tar en del av omsetningen, forsvinner ikke det ulovlige markedet.

I flere av delstatene i USA hvor cannabis har blitt legalisert sliter de med at det ulovlige markedet fortsatt spiller en viktig rolle. I Canada virker det som om man har lykkes bedre, men også her er fortsatt en tredjedel av cannabismarkedet illegalt.  

Et eksempel er fra delstaten Colorado i USA, som legaliserte cannabis i 2013. Til tross for lovlig salg, fortsetter det illegale markedet å operere, og politiet rapporterer om økte ressurser brukt på cannabisrelaterte saker etter legaliseringen. 

I en modell med kommersielt salg vil også de stoffene som kundene ønsker, få større omsetning. De lovlige cannabismarkedene i USA har mange produkter med høyt THC-innhold. En av grunnene kan være at det er hyppige brukere som står for mesteparten av det som kjøpes. 

Narkotikakriminalitet er så mye mer enn kun besittelse og bruk av narkotika. De fleste forbrytelser i dag blir begått i ruspåvirket tilstand og er et samfunnsproblem i en mye større skala. I tillegg kommer det kostnader ved økt bruk i form av helse- og sosialrelaterte skader.  

Vi er alle enige om at de sosiale og økonomiske kostnadene skal holdes til et minimum, derfor må vi bygge videre på blant andre politiets gode arbeid med forebygging som har gjort at Norge er blant de landene i verden hvor færrest personer bruker narkotika. 

Hjernen utvikler seg frem til man er rundt 25 år. Forskning viser at cannabisbruk i ung alder kan skade hjernens utvikling og svekke kognitive evner som hukommelse og det å ta beslutninger.  I tillegg ser man: 

• Økt risiko for psykiske lidelser som angst, depresjon og psykose.  
• Nedsatt konsentrasjon, hukommelse og læringsevne – særlig hos unge.  
• Økt risiko for avhengighet – 1 av 10 som prøver cannabis blir avhengig, og for unge er risikoen enda høyere (1 av 6) . 
• Økt risiko for trafikkulykker og skader.  

Flere land som først legaliserte, ser nå de negative konsekvensene:  

• I Colorado (USA) har antall trafikkulykker knyttet til cannabis doblet seg.  
• I Canada har cannabisbruk blant unge voksne økt kraftig etter legalisering.  
• I California har det vokst frem et stort svart marked fordi legal cannabis er dyrere enn det illegale markedet.  

Og – alkohol er allerede et stort folkehelseproblem. Vi trenger ikke et nytt folkehelseproblem.  

Vi er helt enige! Men løsningen er å styrke behandlingen, ikke å gjøre narkotika mer akseptert. Politiet har tidligere vært første instans som fanger opp folk i risiko og kan hjelpe dem inn i behandling. Politiet har spilt en viktig rolle i å avdekke rusproblemer tidlig, særlig blant ungdom. 

Konsekvensene ved om politiet ikke har mulighet til å avdekke bruk er at det kan bli flere rusavhengige og større spillerom for kriminelle. Ikke bedre forebygging, som alltid er det beste – forebygging framfor reparering.

Nei, politiet blir ikke automatisk varslet dersom du ringer 113 for å få medisinsk hjelp til noen som har tatt en overdose eller blir dårlig etter inntak av rusmidler.

Ambulansepersonell har taushetsplikt og skal først og fremst gi helsehjelp. Politiet blir kun involvert hvis:

• Liv eller andres sikkerhet er truet – for eksempel hvis situasjonen er voldelig eller uoversiktlig.
• Ambulansepersonell føler seg truet og trenger bistand.
• Det er mistanke om alvorlig kriminalitet, som vold eller drap.
• Det gjelder mindreårige i fare, og barnevern og politi kan måtte involveres.

Målet med denne praksisen er å gjøre terskelen lav for å ringe etter hjelp – ingen skal dø av overdose fordi man er redd for politiet.

Politiets rolle i narkotikafeltet har endret seg gjennom flere tiår. De siste årene har forebygging vært deres hovedstrategi i møte med ungdom og rus. Politiets viktigste funksjon har vært å avdekke bruk, men for å kunne gjøre dette effektivt må de ha nødvendige hjemler og verktøy. 

Fra 2021 sluttet politiet å ransake og gjennomføre rustester ved mistanke om bruk, besittelse eller kjøp av narkotika. Dette har fått store konsekvenser i lokalmiljøene. Både helsearbeidere, skole og andre som jobber med ungdom er bekymret for at ungdom tror at narkotika allerede er, eller skal bli lov å bruke. 

Disse miljøene  etterlyser mer forebyggende innsats fra politiet. Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform klargjør hvilke mandater og verktøy politiet skal ha. 

Vi er enige i at mennesker med alvorlige rusmiddelproblemer må få hjelp, og ikke straff. Det samme gjelder at ungdommer som sliter tidlig må komme inn i et løp så ikke problemene forverres. 

Selv om ransaking og rustesting kan være inngripende, er det ofte avgjørende for å oppdage rusproblemer som viser seg å være mer alvorlige enn først antatt. Tidlig innsats kan gjøre en stor forskjell – både for ungdommen det gjelder og for samfunnet rundt. Derfor er det positivt at regjeringen nå har kommet frem til gode kompromisser og forholdsmessige tiltak som rustest med spyttprøver og mulighet for politiet til å henvise til rådgivende enhet i kommunene.  

Et godt samarbeid med lokale rådgivingstjenester for rus kan sikre at flere ungdommer får hjelp raskt og over tid. Da må de også ha pålegg å møte opp over en periode. Et minimum må være det regjeringen foreslår med tre oppmøter over flere måneder. 

Politiet må få mulighet til å hjelpe der det trengs. Det er viktig å vite hvilke rusmidler en ungdom bruker, slik at man raskt kan sette inn best mulig oppfølging. Skal vi unngå at narkotika blir mer normalisert, må politiet ha nødvendige verktøy for å avdekke bruk og begrense tilgangen til ulovlige rusmidler. Det er derfor viktig fremover at dette følges opp i mål og prioriteringer.

Det er viktig å ta stigmatisering på alvor, og vi må jobbe for å redusere stigma som kan gi en ytterligere byrde på en vanskelig livssituasjon. Kriminalisering kan forsterke opplevelsen av utenforskap for noen.

Spørsmålet om stigma er en sammensatt problemstilling, der det er usikkert hvor stor rolle kriminaliseringen spiller. Pengespillavhengige og de som er avhengige av alkohol sliter også med stigmatisering.  Stigma handler også om tap av kontroll over eget liv og en  adferd som bryter med samfunnets normer og forventninger. 

Forebygging er effektivt, humant og billig. La oss gjøre mer av det vi vet virker: 
  

• Klar målsetting. Norge har et lavt forbruk og lav aksept for narkotika i befolkningen. Hovedmål i det forebyggende arbeidet må være å beholde denne situasjonen.  

• Overvåking av utviklingen. Vi bør gjennomføre befolkningsundersøkelser for holdninger til og bruk av narkotika. Bruke resultatene til å justere politikk og tiltak, slik de gjør på Island. 

• Nasjonalt forebyggingsprogram. Vi bør få en samlet strategi for å styrke det forebyggende rusarbeidet nasjonalt og lokalt, også dette etter modell fra Island. 

• Nasjonal samordning. Vi bør ha et nasjonalt organ som har som ansvar å følge opp forebyggingsprogrammet, spre kunnskap, knytte folk sammen og inspirere til lokal innsats. 

• Løfte fram ildsjelene.  Norge er fullt av dedikerte, kunnskapsrike og aktive ildsjeler som bruker livet sitt på å bygge gode lokalsamfunn og gode oppvekstmiljøer. De forlanger ikke mye. De går på egen maskin, fordi de vet verdien av det de gjør. Men de fortjener å bli sett, fulgt opp, støttet og løftet fram. 

• Lokalt samarbeid. Bygge opp lokalt samarbeid av foreninger, grupper, institusjoner og folk som er opptatt av å skape gode oppvekstmiljøer og forebygge ungdomsproblemer. Det finnes flere modeller for slik lokal innsats.  

• Satse på foreldreprogrammer. Dette er tiltak som støtter foreldre i rollen som oppdragere og som skaper nettverk og samarbeid mellom foreldre. Slike program finnes allerede, blant annet Sterk og Klar og ICDP (International Child Development Programme). 

• Ressurser i skolene og nærmiljøene. Skoler som har ekstra ressurspersoner, gjerne unge voksne fra nærmiljøet, til å følge opp elever utenom klassesituasjonen, får gode resultater. Det kan være miljøarbeidere, helsesykepleiere og utekontakter. Flere skoler og nærmiljøer må få slike ressurser. 

• Opplæring og jobber for ungdom. Bruke penger på lederopplæring for ungdom og jobber hvor ungdom kan både bidra til nærmiljøet og få sin første arbeidserfaring. Særlig viktig i levekårsutsatte områder. 

• Tidlig innsats. Skoler, barnevern og politi, i lokalsamfunn og kommuner, må ha menneskelige og økonomiske ressurser til oppfølging av barn og unge som tidlig viser uønsket atferd. Det kan være vanlig og forbigående oppførsel, men det kan også være den spede starten på større problemer, noe som kan forebygges ved god og tidlig hjelp. 

• Avklare politiets rolle. Definere klare roller for politiet i det lokale forebyggende arbeidet: tillitsbygging i ungdomsmiljøet, nært samarbeid med skoler og foreninger, avdekke salg og bruk i nærmiljøene og bekjempe organisert kriminalitet, både på nasjonalt og lokalt plan. 

• Informasjonsplikt. Utrede hvordan informasjonsplikt kan kombineres med taushetsplikt slik at offentlige organer som barnevern og politi kan gi bedre oppfølging av unge som trenger det. Taushetsplikten favoriserer de kriminelle og lar gryende problemer få vokse seg større. 

• Inkluderende fritidsaktiviteter. Få flere unge inn i organisert aktivitet. Støtte til idrettslag, kor, korps, andre foreninger og fritidsklubber slik at økonomi ikke blir et hinder for deltakelse. 

• Alternative reaksjoner. Lokalsamfunn, barnevern, politi og skoler trenger andre typer reaksjoner enn fengsel og bot for unge som blir eller er rusavhengige. Noen slike alternativer finnes, men vi bør bruke faglig og politisk ekspertise til å få flere reaksjonsformer som bringer unge tilbake til nærmiljøet. 

• Kunnskapsformidling om rusmidler. Kunnskap alene er et svakt virkemiddel i forebyggende arbeid. Men likevel nødvendig for at hver av oss skal gjøre kunnskapsbaserte valg. I dag henter ungdom mye av sin kunnskap om narkotika fra soiale medier, hvor mytene florerer. 

Innsats på hvert av disse områdene vil gi en positiv effekt. Men effekten blir større hvis flere av dem virker sammen og enda større om de inngår i en nasjonal strategi med stabil innsats over mange år og med minstestandarder for oppfølging.